Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
Jeg føler meg heldig som har fått lov å tilbringe 5 år med en slik fantastisk hund som Heidi.
For 6 år siden leste jeg i ”Hund og fritid” om en fantastisk rase, kalt Boerboel. Synes det var noen forferdelig stygge hunder, men ble likevel helt forelsket i beskrivelsen av bruksområde og egenskaper på rasen. Jeg ringte opplysningen for å få tlf.nr. til de personene som hadde disse store hundene.
Så ringte jeg Finn og vi hadde en hyggelig samtale, hvor vi ble enige om at jeg skulle få komme å hilse på hundene deres.
Jeg ble tatt godt imot og fikk hilse på en av tispene, Sif. Den digre hunden satt ved siden av meg i sofaen og jeg følte meg bitte liten der jeg satt. Hun så på meg med store vakre, brune øyne og kom med labben for å bli kost med. Der satt jeg da med en hund på over 50 kg nesten opp i fanget og pratet hund med Finn og Siv.
Etter det var jeg solgt. Jeg var forelsket!
Bestemte meg for at en slik hund ville jeg ha, og da kullet til Heidi ble født sommeren -01, trengte de en fórvert til en tispe. Og vips så hadde jeg fått meg en slik fantastisk hund i hus.
Det var starten på 5 fantastiske år med Heidi. Hun har vært hengiven, selvstendig og livlig fra første stund. Hun gjorde det tidlig klart for meg at hun ikke var her for å tjene meg, men for å være min venn.
Vi har trent lydighet, og hun er noe av det mest lærenemme jeg har vært borti. Startet på noen konkurranser, men det var ikke noe for henne, så det ga vi fort opp.
I hverdagen var hun helt super lydig.
Masse turer har vi hatt, både på fjellet og her i nærmiljøet. Hun ELSKET å løpe i skogen så småkvisten skvatt rundt henne. Dette føret til en del veterinærbesøk i oppveksten hennes, for hun var så uvørn, men smerter viste hun ikke at hun hadde. Hun kunne ha store flenger som silblødde, revet opp en neggel eller hva som helst, men hun viste oss aldri at hun hadde vondt. Så da hun var to år og vi fikk diagnosen HD med forkalkninger ville jeg ikke tro det. Måtte være en feil. Det skulle gå ennå lang tid før vi begynte å ane at hun ikke hadde det så bra hele tiden. Ikke før siste vinter med Heike i hus kunne vi merke at alt ikke var som det skulle. Hun ville ikke gå i trappa ute og hun brukte lang tid på å komme i sitt. Vi kunne høre knepp i hoftene hennes etter at hun hadde ligget og sovet.
Likevel har hun fått leve opptimalt hele veien. Det viktigste for oss har vært at hun skal ha et fullverdig liv med god kvalitet. Kvalitet foran kvantitet kan man si. Så hun har ikke hatt noen spesielle begrensninger for å ”vare lenger”. Så jeg kan si med sikkerhet at Heidi har levd ett lykkelig hundeliv her på Steinsholt helt til i det siste.
Etter det uhellet på Boerboel-treff på Tyriheim (oppblåst mage, rett før mavedreiing) har Heidi forfalt veldig. Hun har blitt en gammel og skrall hun på noen få mnd. Hun har luktet vondt, røytet konstant og sovet mye. Hun har vært tydelig deprimert og veldig humørsyk.
Så i stedet for å la henne gå på halv maskin med mye smerter, så har vi nå tatt den grusomme avgjørelsen å sette en stopper for hennes plager.
Hun skal få reise til de evige jaktmarker og løpe over regnbuebroen til evig tid.
Jeg vil takke Heidi av hele mitt hjerte for disse 5 årene. Vil også takke Finn og Siv for at vi har fått ha Heidi og for den tilliten de vist oss, tusen takk.
Ann Sissel, Tor Arne og Øysten
Et sted finnes det en bro mellom himmelen og jorden…..
På denne siden av himmelen finnes det et helt spesielt sted: Regnbuebroen.
Når et dyr som har stått en av oss spesielt nær til slutt dør, begynner det sin vandring til Regnbuebroen. Der finnes det bølgende enger og åser hvor våre elskede venner kan løpe og leke sammen. Det er nok av mat, vann og solskinn der som sørger for at våre venner er varme og fornøyde.
Alle dyr som har vært syke og gamle får tilbake helse og styrke, de som har vært skadet eller lemlestede blir gjort hele og sterke igjen, akkurat slik vi minnes dem i våre drømmer om en forgangen tid.
Dyrene våre er lykkelige og tilfredse, bortsett fra en liten ting: Hver og en av dem savner noen som var svært spesiell for dem, noen de måtte forlate. Alle løper omkring og leker til den dagen kommer da en av dem plutselig stopper og ser mot horisonten… Blikket er klart og oppmerksomt, den ivrige kroppen begynner å skjelve. Plutselig løper han bort fra de andre, flyr over det grønne gresset så fort bena kan bære ham, fortere og fortere…
Han har fått øye på deg, og når du og din spesielle venn møtes klynger dere dere til hverandre i usigelig lykke, for aldri mer å skilles. Overlykkelig slikker han deg over hele ansiktet, hånden din kjærtegner igjen det elskede hodet, og ennå en gang ser du inn i disse trofaste øynene til denne vennen som så lenge har vært borte fra livet ditt, men som aldri forsvant fra hjertet ditt.
Så vandrer du og din spesielle venn sammen over Regnbuebroen….
